I en verden med åtte milliarder mennesker er det lett å føle seg ordinær.
Du ser mennesker som gjør det du vil gjøre, bare bedre. Du leser arbeid som ligner det du vil skape, bare mer polert. Du tenker tanker du er sikker på at tusenvis av andre allerede har tenkt, uttrykt bedre, for lenge siden.
Så du spør deg selv: Hva er poenget? Hva kan jeg tilføre som ikke allerede finnes? Hvorfor skulle noen bry seg om akkurat min versjon av dette?
Det er et legitimt spørsmål. Men det er basert på en fundamental misforståelse.
Du tror at verdien av arbeidet ditt ligger i å være den første, beste, eller mest originale. Men det er ikke der verdien ligger.
Verdien ligger i at det bare er én deg.
Vi vokser opp med en stille antagelse: at alle andre ser verden omtrent som vi gjør. At deres indre erfaring er lik vår. At når vi ser en solnedgang, føler en følelse, tenker en tanke – andre opplever det samme.
Det er ikke sant.
Det tar år – noen ganger tiår – å innse at andre menneskers indre verden er fundamentalt annerledes enn din. De ser verden med andre øyne. De tolker erfaringer gjennom andre linser. De legger merke til ting du overser, og overser ting du legger merke til.
Dette er ikke bare abstrakt filosofi. Det har konkrete konsekvenser for arbeidet du lager.
Fordi hvis alle så verden likt, ville vi ikke trenge mer enn én bok, én film, én sang. Vi ville ikke trenge forskjellige perspektiver, forskjellige stemmer, forskjellige uttrykk. Én versjon ville vært nok for alle.
Men vi trenger forskjellige perspektiver. Ikke fordi noen er «bedre» eller «riktigere.» Men fordi vi alle trenger å se verden gjennom flere linser enn vår egen.
Og din linse – din måte å se på – er ikke mindre verdifull fordi andre linser eksisterer.
Det faktum at det bare er én deg betyr at du er den eneste som ser verden som du gjør. Du kan dele samme verdier, trosoppfatninger og verdenssyn som andre, men du ser noe som ikke alle andre ser.
Arbeidet og bidraget ditt kunne være å hjelpe noen andre se. Ikke nødvendigvis se «sannheten» eller se «riktig.» Men se noe de ikke så før. Se verden gjennom dine øyne for et øyeblikk.
Selv om du velger å utforske hva det betyr å være menneske – som vi alle gjør på en eller annen måte – vil det være din oppfatning av hva det betyr. Ikke min. Ikke noen andres. Din.
Og det er hele poenget.
La meg gi deg et konkret eksempel fra mitt eget liv.
I mange år trodde jeg at min interesse for alternative relasjonsstrukturer – spesifikt mentorskap som går utover tradisjonelle grenser – var for nisjete til å bety noe. «Hvem bryr seg?» tenkte jeg. «Dette er så spesifikt. Så personlig. Så… meg.»
Og så innså jeg: «Så meg» var ikke et problem. Det var poenget.
Fordi selv om bare hundre mennesker i Norge er genuint interessert i dette temaet, trenger de hundre menneskene å høre fra noen som har tenkt dypt om det. De trenger å vite at de ikke er alene. De trenger å se at noen andre har sett det de ser.
Men her er det jeg ikke forventet: Da jeg begynte å skrive om det, var det ikke bare de hundre som var interessert i temaet som responderte. Det var folk som aldri hadde tenkt på det, men som gjenkjente noe i måten jeg skrev om det på. Det var folk som brukte mine innsikter på helt andre områder av livet sitt.
Fordi det jeg trodde var «for spesifikt» var faktisk en dør inn til noe større. Mitt unike perspektiv på relasjoner ble et perspektiv på tillit, på vekst, på transformasjon som også fungerte andre steder.
Din «så deg»-ting – den tingen du tror er for personlig, for nisjete, for spesifikk – den er ikke et problem. Den er en gave.
Ikke fordi den vil nå «alle.» Men fordi den vil nå akkurat de riktige.
Så hvordan oppdager du hva som er unikt med ditt perspektiv? Hvordan finner du «bare deg»-tingen?
La meg være ærlig: Du vet det allerede. Du bare tror det ikke teller.
Her er noen tegn på at du har funnet det:
Det føles for personlig for å dele. Hvis du tenker «dette er for mye meg,» «dette er for spesifikt,» «ingen andre vil bry seg om akkurat dette» – det er signalet. Det som føles «for personlig» er ofte det mest universelle.
Du har gjort observasjoner andre ikke har gjort. Det er noe du har lagt merke til – et mønster, en forbindelse, en innsikt – som folk rundt deg ikke ser. Du tror kanskje det er «åpenbart,» men det er ikke det. Det er åpenbart for deg fordi du har sett det. Andre har ikke.
Folk sier «jeg har aldri tenkt på det sånn før.» Hvis du har delt noe – i en samtale, i en tekst, i et prosjekt – og noen responderer med «huh, det er en interessant måte å se det på,» det er beviset. Du ser annerledes.
Du har en uvanlig kombinasjon av erfaringer. Kanskje du har bakgrunn i dans og teater. Kanskje du har jobbet i finans og er interessert i poesi. Kanskje du har levd i fem forskjellige land. Disse kombinasjonene er ikke tilfeldige. De gir deg perspektiver andre ikke har.
Du har gått dypt i noe de fleste går bredt i. Mens andre skummer overflaten av mange emner, har du boret dypt i ett. Den dybden gir deg innsikter overflatisk kunnskap ikke kan gi.
Men her er det viktigste tegnet: Det føles sant for deg, selv om det ikke føles «stort.»
Du trenger ikke å revolusjonere noe. Du trenger ikke å oppdage noe ingen har oppdaget før. Du trenger bare å se verden som du ser den, og dele det.
Fordi noen andre trenger akkurat den måten å se på.
Når du oppdager arbeid som har blitt gjort før, spør ikke «hvordan kan jeg gjøre dette bedre?» Spør «hvordan vil jeg gjøre dette?»
Ikke bedre. Bare annerledes. Bare ditt.
Du har noe nytt eller ekstra å tilføre. Ikke fordi du er smartere eller mer talentfull eller mer kreativ. Men fordi du er deg, og det er nok.
Andre venter på det du bringer til bordet. Ikke det perfekte. Ikke det ultimate. Bare det ekte. Publikummet ditt – hvem det nå måtte være – venter på noe de ikke visste de trengte, før du viser dem hvordan du ser verden.
Scenen er din. Ikke fordi du har «fortjent» den. Ikke fordi du er «klar.» Men fordi ingen andre kan stå på den scenen og se verden med dine øyne.
Hva vil du velge å vise?
La meg være ærlig om noe: Det er skremmende å innse at bare du kan gjøre dette.
Fordi det betyr at hvis du ikke gjør det, eksisterer det ikke. Hvis du ikke lager den boken, skriver den teksten, starter det prosjektet, forfølger den drømmen – ingen andre vil lage akkurat den versjonen.
Det er mye ansvar. Men det er også mye frihet.
Fordi det betyr at du ikke trenger å konkurrere med noen. Du trenger ikke å være «best.» Du trenger bare å være deg, så ærlig og fullstendig som mulig.
Det betyr at feiling ikke er fiasko. Det er bare deg som utforsker hva ditt perspektiv kan skape.
Det betyr at du ikke trenger å vente på tillatelse. Ingen andre kan gi deg tillatelse til å være deg. Det er ikke deres jobb. Det er din.
Så hva godt kan du gjøre i verden? Ikke ved å kopiere andre. Ikke ved å gjøre det «riktig.» Men ved å gjøre det på din måte.
Kan du hjelpe noen å se noe de ikke så før? Kan du vise dem et perspektiv de ikke hadde tilgang til? Kan du åpne en dør de ikke visste var der?
Du kan ikke gjøre dette for alle. Men du kan gjøre det for noen. Og noen er nok.
Den viktigste trosoppfatningen av alle er din kapasitet til å bidra.
Ikke din kapasitet til å være perfekt. Ikke din kapasitet til å være best. Men din kapasitet til å gi noe bare du kan gi.
Fordi det bare er én deg. Og verden trenger det du ser.
Den trenger ikke en bedre versjon av noen andre. Den trenger den eneste versjonen av deg.
Så slutt å prøve å være noe annet. Slutt å tro at «bare deg» ikke er nok. Slutt å vente på at noen skal gi deg tillatelse til å ta opp plass.
Scenen er din. Den har alltid vært det.
Spørsmålet er ikke om du er god nok til å stå på den. Spørsmålet er om du er modig nok til å vise oss hvordan du ser verden.
Jeg tror du er det.
Og jeg tror verden trenger det du ser.
Så vis oss.
